|
Rugsveen: Kan det være min feil? |
Jeg har vært med landslagene på VM i innebandy siden 2002, og var arrangør i 2000. Neste år tror jeg at jeg skal være hjemme, for å se om VM kan bli bedre uten meg.MALMÖ: Det er fridag i Sverige, og selvransakelsens dag. Jeg var riktignok ikke på banen i går, bortsett fra i internkampen blant de norske laglederne (der det også ble tap!).
Det er jo alltid sånn at visse personer har dårlig påvirkning. En usynlig aura med negativ kraft, som påvirker omgivelsene.
Noen kaller det uflaks, men det var ikke det Norge hadde mot Danmark i går. Der hadde vi ikke nok innsats heller, og kanskje ikke nok respekt, etter å ha slått danskene 11 ganger på 14 forsøk, og aldri tapt.
Før i går.
Men tilbake til den negative påvirkningskraften.
Før jeg var så heldig (?) å få være med landslaget til Finland i 2002, gikk VM minst en uke tidligere i mai måned enn de siste årene. Da kunne jeg feire fødselsdag uten at det påvirket VM-resultatene.
Nå er det imidlertid noe helt annet. Jeg feirer alltid fødselsdag i forbindelse med VM, og resultatene blir bare dårligere og dårligere.
Det åpnet riktignok med seier mot Tyskland i 2002, men det var etter at vi tapte kvartfinalen mot Sveits dagen før. Da Norge klarte andreplassen i gruppa, for første gang siden 1996, hadde IFF bestemt at det skulle være kvartfinaler...
Så har alt bare vært elendighet. I 2003 slo vi Sverige i gruppespillet for damer, men tapte semifinalen mot Sveits, 3-7. På min fødselsdag.
Ikke noe å feire, akkurat.
Men VM i Sveits var likevel det beste. Jeg fylte 30, og kompisene visste ikke at jeg akkurat hadde fått meg ny kjæreste, for det var litt hemmelig nytt. Da de ringte på hjemme hos meg med ei pepperbøsse på to meter, som de til og med hadde fylt med fem kilo pepper, feiret jeg dagen med 22 damer i Sveits.
Ikke verst det, egentlig.
I 2004 var Norges herrer ute før bursdagen, men det var kanskje den aller verste: Sverige tok et nytt VM-gull da de fikk møte Tsjekkia i finalen. Definitivt ingen feiring.
Allerede smittet min uflaks trolig over på Urban Karlsson, som var sveitsiske landslagssjef, men som allerede var klar som norsk etter VM. Hans Sveits tapte bronsefinalen mot Finland på straffer. Det var en tøff forsmak på hvordan det skulle bli med meg som presseansvarlig.
I 2005 gikk VM litt senere enn normalt fordi det var i Singapore. Jeg tror jeg satt 12 timer på fly på fødselsdagen, husker ikke helt datoene. Hvordan feirer man egentlig når man sitter 12 timer i et sete?
Og i år altså den aller verste dagen. Norges første tap for Danmark noensinne. Med flest dansker på tribunen, og foran en gjeng med flirende svensker: "Heja Nårje!".
I dag er ikke dagen for å svare på Michael Fasths sverdhugg i går kveld, etter at jeg stakk fram haka litt tidligere i VM. Eller slang med leppa hvis du vil.
Fasth, Sverigas "grymma, men goda" skribent, overrasket tidlig i VM med å gi Norge ros. Etterpå har han vel gitt oss velfortjent pepper. Dog ikke 5 kilo...
I dag hviler vi, Norge. Det er litt dagen derpå, selv om den eneste feiringen jeg hadde i går var en is.
I ensomhet i gågata i Malmö.
Klokka 23.14.
Henning Rugsveen
Rugsveen arbeider til daglig som journalist i Hamar Arbeiderblad, og har dekket fem tidligere VM-turneringer for innebandy.no.
For spørsmål om sidene ta kontakt med innebandy@nif.idrett.no